Algoritmer kan avgjøre årets lokalvalg

Share this post:

Først publisert i Dagens Næringsliv 8.9.2019.

Algoritmer kan avgjøre årets lokalvalg. Medienes valgomater viser med all tydelighet at digital åpenhet og etikk blir stadig viktigere i et fungerende demokrati.

På under en uke gjennomførte over 500 000 nordmenn VGs valgomat. NRK melder om over en million brukere. Før valgdagen vil millioner av nordmenn ha benyttet digitale valgomater i ulike medier.

Det er bra. I en tid der partiene pynter seg i overkant mye for velgerne kan det være nyttig å få bistand fra en relativt objektiv valgomat.

Samtidig vet vi av erfaring at kommunevalg er en kamp om marginer. Valg kan tapes eller vinnes med noen titalls stemmer. Når en troverdig valgforsker som Bernt Aardal slår fast at forskning viser at valgomatene faktisk påvirker velgernes stemmegivning, er det ikke så merkelig at listetopper med nerver i helspenn leter med lys og lykte etter feil og svakheter. De har god grunn til å følge nøye med på valgomatenes kvaliteter.

Til grunn for valgomatene ligger det ulike algoritmer. En algoritme er i bunn og grunn ikke noe annet enn en oppskrift som forteller datamaskiner hvilke operasjoner som skal gjøres i hvilken rekkefølge. Disse algoritmene er laget av mennesker – selvfølgelig – og mennesker gjør feil. Og selv der det ikke er gjort direkte feil, kan oppskrifter likevel være forskjellige.

Sagt på en annen måte: Politiske saker kan løftes ut eller velges inn og spørsmål kan vektes ulikt. Dermed kan velgere bli rådet til å stemme Arbeiderpartiet på en valgomat og Høyre på en annen. Det betyr ikke nødvendigvis at valgomatene er dårlige eller feil. Årets valgomater er trolig bedre enn noen gang, men viser samtidig med all tydelighet at vi som velgere bør kreve full åpenhet fra mediene om hvordan valgomatenes algoritmer bygges opp. Vi må få muligheten til å ettergå researchen og valgene som er tatt. Vi må få muligheten til å ettergå redaksjonenes etiske kompass, teknologiske innsikt og politiske kunnskap.

Medier som ikke inviterer til slikt innsyn svekker sin egen troverdighet. Dermed blir også valgomatenes råd mindre verdt.

I en hverdag som i stadig større grad blir preget av kunstig intelligens, maskinlæring og dataanalyser i sanntid, blir det viktigere enn noen gang at vi som velgere, kunder og innbyggere har tillit til at systemer og programmer brukes til samfunnets beste. Det gjelder i politikken, i forvaltningen og for oss i næringslivet. Det må derfor være mulig å kikke oss i kortene. Og ikke bare når det passer oss best, men fortløpende og hele tiden.

I IBM lever vi av digital innovasjon, men kjernen i vår forretningsdrift er at vår innsats skal bidra til å løse verdens virkelig store utfordringer. Derfor jobber vi med å bekjempe klimaødeleggelser, hjelper leger med å stille mer presise diagnoser og forsøker å øke verdens matproduksjon.

Vi skal utvikle teknologi som styrker og utvider menneskelige evner, kunnskap og potensial. Men uten tillit til systemenes anbefalinger og vurderinger blir dette umulig. Vi har derfor som mål å informere tydelig om når og hvordan våre kognitive teknologier brukes, hvilke datakilder som inngår i våre analyser, hvordan løsningene er trenet opp og hvem som eier materialet og sammenhengene løsningene påviser.

Vi har rett og slett åpnet opp. IBMs programkildekoder er åpne og vi råder alle våre kunder til full åpenhet om hvordan digitale rådgivere jobber.

Medienes valgomater er et godt eksempel på at med ny teknologi følger nye etiske krav. De tar stadig større plass i norske valgkamper og konkurransen om å ha Norges beste valgomat er hard. Det er sunt. Konkurranse gjør oss alle bedre. Men gitt algoritmenes potensial til å påvirke oss velgere i så stor grad at et jevnt kommunevalg kan vinnes eller tapes på bakgrunn av valgomat-råd, bør mediene etterstrebe stor grad av åpenhet omkring sine redaksjonelle valg. Og det redaksjonelle arbeidet handler ikke bare om valg av ord, bilder, kilder og vinkling, men også hvilke teknologiske valg som tas.

Tillit og troverdighet er viktig for de fleste bedrifter i Norge, men kanskje i ekstra stor grad for mediene. Og med fare for å virke pompøs: Demokratiet vårt har behov for digital åpenhet og en større bevissthet omkring digital etikk. Godt valg!